Hvordan avle fornuftig i små populasjoner?

Hvordan avle fornuftig i små populasjoner? Dette er et stort spørsmål, og det finnes nok ikke ett fasitsvar, men det finnes noen grunnleggende retningslinjer og tanker man bør gjøre seg om man avler i en liten populasjon.

Reklamer

Jeg skriver dette med å bruke hund som eksempler,  men dette kan overføres til andre arter også.

Skrevet av Maria Kjetså

Hvordan man skal avle fornuftig i SIN rase / populasjon kommer veldig an på hva slags utgangspunkt man har og hvor man vil.

Noen har en sunn liten populasjon, og det viktigste her er å ikke skape seg flere problemer men å beholde den sunnheten man har. Noen har en rase som allerede har skaffet seg mange problemer ved ikke å avle fornuftig tidligere. Da er det ekstra viktig at man setter inn tiltak for å komme tilbake til den sunnheten man ønsker.

I en lukket populasjon der man aldri tar inn nye dyr vil man alltid få innavl og innavlen vil alltid øke fra generasjon til generasjon. Ser man på f.eks alle labradorer i Norge, så er det mulig å importere «friskt blod» fra utlandet og dette vil ikke være en helt lukket populasjon. Men ser man på alle labradorer i verden, så er dette en lukket populasjon der vi mennesker har bestemt at vi ikke skal ha inn noen andre dyr enn de som allerede er registrert.

De fleste fokuserer på hvordan man kan minske innavlen. Men jeg synes egentlig det er viktigere å tenke på hvordan man kan bevare variasjonen innenfor populasjonen.

3070345_orig
Variasjon. Foto: http://ejdio.weebly.com/meiosis.html

Hvis du ser for deg eneggede tvillinger og kloner, så er det eksempler der det ikke finnes noen genetisk variasjon overhode. DNAet er helt likt. MEN likevel vil du se forskjeller hos eneggede tvillinger. De kan ha litt ulik størrelse, og den ene kan bli syk mens den andre er frisk. Dette sier oss at selv når DNAet for to individer er helt likt, vil man fortsatt ha litt forskjeller. Det vil være miljøet som påvirker. Noen ting er mer bestemt av miljø enn andre ting. Øyenfarge, hårfarge, pelsfarge er som regel 100% bestemt av dine gener. Hvor høy du blir er også styrt av gener, men her har det også mye å si hvor mye mat du har tilgang på når du vokser. Har du et godt miljø med god tilgang til mat vil du antakeligvis vokse deg høyere enn om du har et dårlig kosthold i oppveksten. Men potensialet for hvor mye du kan vokse er også bestemt av genene. En Chihuahua vil aldri bli på størrelse med en Labrador uansett hvor mye den spiser som valp.

I naturen er det den nådeløse naturen som velger hvem som får dø og hvem som får leve og lage avkom. Naturlig seleksjon kalles dette. Da er det viktig at dyret har en godt funksjonell kropp, tilpasset miljøet den lever i, og tilpasset at miljøet kan endre seg. I naturen er det viktig at ikke alle dyr er like, fordi man da har mulighet til å tilpasse seg ulike miljøer.

Når menneskene har begynt å blande seg så spiller ikke miljø like stor rolle. Vi bestemmer hvem som får leve basert på helt andre kriterier fordi VI tilbyr miljøet dyrene lever i, og kan tilpasse miljøet for å passe oss og dyrene, i motsetning til å tilpasse oss til miljøet vi lever i.

Vi har også gått så langt vi kan for å fiksere utseendet til dyrene. Noen raser har kanskje bare to-tre farger som er mulig å få frem. Her har vi altså liten genetisk variasjon i kroppsfarge. Men selv alle svarte hunder i en rase vil ha genetisk variasjon for andre ting. Størrelse, immunforsvar, fruktbarhet, gemytt, skjelettbygning, muskelbygning etc.. og det vil være miljøpåvirkninger for de samme egenskapene.

Genetisk variasjon og innavl er tett knyttet sammen. Jo mer innavl jo mindre genetisk variasjon vil det ofte være.

De fleste har fått med seg at man kan regne ut hvor mye «innavl» det er i et dyr via stamtavlen ved å bruke en såkalt innavlskoeffisient/Coefficient of Inbreeding(COI) eller innavlsprosenten som jeg synes er greit å kalle den her. Innavlsprosenten sier altså om hvor mye innavlen har vært tidligere. Innavlsprosententens definisjon er en sannsynlighet for at et nøytralt gen man ikke har drevet seleksjon for, har to kopier fra den samme stamfaren. Grunnen til at man ønsker å vite dette er fordi det finnes mange sykdommer som kun vil komme til syne om man har to kopier av den. En søskenbarnparing gir en innavlsprosent på 6,25%, onkel-niese/tante-nevø gir 12,5%, halvsøsken 25% og helsøsken og far-datter/mor-sønn gir 50%, hvis disse dyrene ikke er i slekt med hverandre fra før av.

Det ikke mulig å si hvilken innavlsprosent som er «trygg» og ikke, men det er ingen tvil om at innavl har en negativ effekt og bør begrenses. Ikke bare på grunn av recessive sykdommer, men også på grunn av noe som heter innavlsdepresjon som skjer i en populasjon med mye innavl og lite genetisk variasjon. Da vil fruktbarheten gå ned, altså dyr som ikke tar seg, aborter, færre avkom i hvert kull osv., man har også sett at innavlsdepresjon kan være grunnlaget for såkalte autoimune lidelser, det gir dårligere immunsystem fordi kroppen ikke klarer å skille mellom sine egne celler og fremmedlegemer i kroppen og kroppen angriper seg selv.

Vi ser at det som betyr mest for «risikoen» for en populasjon er hvor raskt denne innavlen øker fra generasjon til generasjon og ikke nødvendigvis innavlsprosenten i seg selv, fordi innavlsprosenten alltid vil øke i en lukket populasjon uansett hvor flink man er til å passe på den.

Dette kalles Innavlsraten (Rate of Inbreeding) og den sier noe om hvor raskt innavlsprosenten øker fra generasjon til generasjon. Innavlsraten er også nært knyttet opp til Effektiv populasjonsstørrelse (Ne) som mange kanskje har hørt om. Effektiv populasjonsstørrelse veldig enkelt forklart sier noe om hvor stor genetisk variasjon man har vist i antall dyr.

Innavlsraten er større, og den effektive populasjonsstørrelsen er mindre, om man bruker få dyr i avl som får mange avkom etter seg.

Innavlsraten er lavere, og den effektive populasjonsstørrelsen er større, om det er mange dyr som får få avkom etter seg.

Mitt råd er derfor heller å se på antall mødre og fedre hvert år i rasen. Antall hanner og hunner bør være så likt som mulig og kun de aller beste hanndyrene bør brukes på flere kull, men likevel ikke mer enn man må. Sliter en rase med innavl så ville jeg satt «genetisk fremgang» på vent og heller tenkt bevaring av variasjon. Så lenge foreldrene er friske og innenfor rasestandarden ville jeg godkjent enn hund for avl på ett kull. Så kan man kanskje godkjenne for to eller flere hvis hunden utmerker seg på helse eller noe annet rasen «sliter med» så man kan forbedre dette.

Dette fører til at en oppdretter ikke bare må tenke på seg selv og at man skal være den «beste» oppdretteren som kun skal bruke de beste dyra. Fordi alle tenker slik, fører det til at kun noen få dyr faktisk blir brukt i avl. Du kan jo tenke på det slik at alle dyr som IKKE blir brukt i avl er et tap av genetisk variasjon.

Tenk derfor helhetlig,  en god oppdretter er nødvendigvis ikke en god oppdretter fordi man vinner på utstilling, en god oppdretter for meg er en som får frem friske familiedyr og har en god dialog med sine valpekjøpere slik at flest mulig valper får en god oppfølging og eierene får tilstrekkelig med støtte. En god oppdretter for meg jobber for at flest mulig av sine valpekjøpere får et kull etter sin hannhund, eller tør å sette et kull på en middels god tispe som kanskje ikke er etter den mest populære hannhunden.

Dersom flere dyr skal brukes i avl så må man også fire på kravene for hvilke dyr som kan brukes. Det aller viktigste vil selvfølgelig være at dyrene er friske. Har man mulighet bør man også sjekke at dyret ikke bærer noen genetiske sykdommer. Skal man fire på kravene så ville jeg først og fremst firet på kravene for utstilling. For min del tenker jeg at en hund som har vært på èn utstilling og fått godkjent at den ser ut og oppfører seg som den rasen, og ikke har noen alvorlige anatomiske feil, er en fin representant for rasen, og da er det viktigere at hunden er frisk og ikke bærer noen arvelige sykdommer enn hvordan den rangeres i utseendet i forhold til de andre hundene i populasjonen. Er den innafor så er den innafor og man trenger kanskje ikke 3 dommeres meninger om dette. Såpass bør man kunne stole på en dommer.

Frem til nå har jeg snakket om avl i en lukket populasjon. Hunder, katter og hester er såvidt meg bekjent avlet med en lukket stambok. Det vil si at det vil aldri bli tatt inn noen nye dyr som ikke er registrert i registeret allerede.

Men da jeg var yngre var jeg såvidt innom kaninavlsverdenen. Det jeg liker med kaninavl er at hvis du har en kanin som ser ut som en dvergvedder og oppfører seg som en dvergvedder i forhold til rasestandarden, så kan du stille den ut og få den godkjent som en dvergvedder selv om den ikke har kjent avstamning. Det eneste kravet er at den har et individuelt ID-merke. På denne måten kan man få inn nytt blod hvis man ønsker å endre en egenskap, f.eks kanskje du sliter med for korte ører i dvergvedderen din og vil ha lengere ører. Det enkleste ville kanskje vært å finne en dvergvedder med litt lengere ører, men si at alle dvergvedderene hadde for korte ører. Da kan du krysse en dvergvedder med en annen kanin som har lengere ører, som f.eks fransk vedder. Og så kan man tilbakekrysse mot dvergvedder i noen generasjoner men ta vare på de som; 1. ser mest ut som en dvergvedder (mindre kroppstørrelse, riktig kroppsfasong), og 2. Har litt lengere ører. Etterhvert vil man kanskje få en kanin som ser ut som en dvergvedder men kanskje har den litt lengere ører enn det som var tidligere, men fortsatt innenfor rasestandarden.

I dette tilfellet hadde den originale dvergvedderpopulasjonen ikke nok genetisk variasjon for å kunne få frem disse lange ørene. ALLE hadde korte ører. Dette kan overføres til andre egenskaper også, som f.eks sykdommer og farger.

Lundehunden er den første til å innse at de dessverre ikke hadde nok variasjon igjen for å få opp fruktbarheten og avle bort IL (Intestinal lymfangiektasi), som er tett knyttet opp mot immunforsvaret, og har satt igang et krysningsprosjekt for å få tilbake genetisk variasjon hos lundehunden som forhåpentligvis vil gi en sunnere rase på sikt 🙂

I følge denne artikkelen om genetisk variasjon i Doberman Pinscher så haster det med å få på plass noe liknende for Dobermannen også. Det viser seg at genene som gir ulikt immunforsvar har så liten genetisk variasjon at det rett og slett ikke er noe igjen å velge mellom. I Dobermannens tilfelle skjer det ved at hunden plutselig faller om død uten forvarsel. For Lundehunden er det ihvertfall mulig for hundene å leve med IL ved hjelp av diett og medisiner. Dobermannen er rett og slett «avlet inn i et hjørne» og har vansker for å komme ut av det.

Dette er to eksempler der man rett og slett har mistet den genetiske variasjonen, og jeg tror flere raser har begynt å nærme seg denne terskelen og hadde hatt godt av å få inn litt friskt blod i linjene sine.

Så lenge de hundene som blir tatt inn ser og oppfører seg som en hund beskrevet av rasestandarden så vil det i mitt hode være den rasen.

«When I see a bird that walks like a duck and swims like a duck and quacks like a duck, I call that bird a duck.» – James Whitcomb Riley

For hva er egentlig en rase?

«A breed is a breed if enough people say it is.» – K. Hammond

En rase er et menneskeskapt begrep. Vi mennesker har derfor også muligheten til å endre vår definisjon av en rase. Vi kan si at en hund er en spesiell rase hvis den følger en viss beskrivelse som er laget av mennesker, og hunden har vært på utstilling og fått godkjent at den ser ut som, oppfører seg og beveger seg som den rasen. Vi kan også bestemme oss for å endre på denne rasestandarden slik at den kan inkludere mer variasjon enn det den gjør i dag.

Når det er sagt så er det heldigvis ikke så ille for alle hunderaser. Noen hunderaser har en liten populasjon, men relativt få genetiske sykdommer eller lite problemer med fruktbarhet og kullstørrelse. I de tilfellene så vil det kanskje være nok å tenke bevisst på dette med innavl, antall foreldredyr og bevaring av genetisk variasjon slik at innavlsraten i populasjonen holder seg stabil.

Uansett hva slags rase man har så er det viktig at man kan tenke helhetlig og samarbeide med de andre oppdretterne framfor å konkurrere mot hverandre om hvilke dyr som er «best», for alle dyr er «best» på hver sin måte. Den ene er best til å finne premier på utstilling, mens den andre er best fordi den har et fantastisk gemytt eller aldri har vært syk. Vi ønsker jo alle det samme; friske, raske og flotte hunder av den rasen vil elsker så mye 🙂 Og om den rasen vil elsker så mye kan variere litt mer fra hund til hund, er det så farlig?

«The beauty of the cosmos derives not only from unity in variety but also from variety in unity.»

– Fra «The Name of The Rose» av Umberto Eco (oversatt av William Weaver)

Hvordan ble ulven egentlig til så mange ulike hundetyper?

Hvordan ble egentlig ulven til så mange ulike hundetyper?

Et russisk prosjekt som avlet frem tamrev kan ha gitt oss svar som forklarer oss veldig mye om både evolusjon og om hvordan vi har fått domestiserte/tamme dyrearter om hund, katt, hest, ku, sau og gris.

wolfdog
Foto: Google («Wolf to dog»)

Det kan være rart å tenke på hvordan ulven kan ha utviklet seg til hunden, og hvordan hunden har blitt til så mange forskjellige typer, størrelser, fasonger og pelsvarianter. Mange av svarene for hvordan tamhunden er blitt som den er blitt kan nok finnes i det såkalte «Sølvreveksperimentet» eller «The Silver Fox Experiment», Sølvreveksperimentet fra Russland av Dmitry Belyaev som startet på 1950-tallet.

Silver (Red) Fox standing on a small hill - CA
Sølvrev. Foto: themysterioussilverfox.weebly.com/

Sølvrev er en fargevariant av rødrev populær til bruk i pelsdyroppdrett. Forsøket gikk ut på å selektere sølvrev etter tamhet. Opprinnelsen til prosjektet sies å være problemer med å håndtere revene i oppdrett, og at det å avle på tammere dyr skulle være løsningen på dette problemet. Men prosjektet gikk mye lengere enn dette da det fikk veldig interessante resultater som jeg skal snakke mer om nå. Prosjektet foregår fortsatt den dag i dag, selv om de til tider har hatt problemer med å få nok penger til å drive, så holder de på enda.

Måten de gikk frem på for å avle tammere dyr, var å teste revenes reaksjon på mennesker ved å ta en falsk hånd inn i buret til reven.

Revene ble da kategorisert i ulike kategorier etter hvordan de oppførte seg mot hånden eller mot mennesker (en handler). Noen var aggressive, noen var unnvikende og redde, noen var passive, mens noen var nyskjerrige.

Dyrene som ikke viste aggressivitet eller redsel ble avlet videre på. Etterhvert ble flere og flere rever mer nyskjerrige og lot seg håndtere av mennesker. Disse ble kategorisert i 4 kategorier:

  • Kategori I: Reven viker unna eller biter handler, men kan kanskje tillate seg å bli håndmatet.
  • Kategori II: Reven tolererer å bli tatt på/klappet, biter sjeldent handler. Reven er likevel ikke kontaktsøkende ovenfor mennesker.
  • Kategori III: Reven vil noen ganger vifte med halen og tigge om oppmerksomhet når den ser et menneske.
  • Kategori IE (Domestisert Elite): Reven snuser på og slikker handler med oppriktig nyskjerrighet innen den er blitt en måned gammel.

Kategori IE ble dannet først etter andre generasjon med rever. I dag er 70-80% av revene i prosjektet kategori IE. Les mer om det her.

Dyrene ble altså født nyskjerrige og glade i mennesker uten å ha blitt temmet på forhånd!

For å være sikre på at det var gener som gjorde jobben her og ikke at de ble temmet / vant med mennesker så gjorde de også en «kryssvalidering».

De avlet nemlig en «negativlinje», altså en del av revene ble avlet for å være mest mulig aggressive og mislikende ovenfor mennesker.

Det de gjorde var å overføre embryo, altså befruktede eggceller, fra tamlinja til aggressivlinja og motsatt. Tamme mødre fødte valper fra aggressivlinja og aggressive mødre fødte valper fra tamlinja. Resultatet var slik, at valpene fra tamlinja fortsatte å være nyskjerrige på mennesker selv om moren var aggressiv! og valper fra aggressivlinja var også aggressive eller unnvikende selv om mora var tam.

Dette viser veldig tydelig at atferd er noe som nedarves i genene og er veldig interessante resultater i seg selv. Men det som var enda mer utrolig, og som også forteller mye om hvordan ulven endte opp som hunden vi ser i dag, er en uventet effekt som kom av denne avlen for tamhet. Revene begynte nemlig å få nye farger og tegninger. Det kom rever som var hvite med svarte flekker, rever med krøllet hale, og nedoverører! Akkurat som vi ser på hunder i dag. Noen av revene begynte til og med å bjeffe og legge seg på rygg!

georgian_white_russian_domesticated_red_fox
«Georian white» Russian domesticated fox By Kayfedewa at English Wikipedia, CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=46898744
862285
Domesticatedsilverfox. weebly.com

Hvorfor skjer dette? Hvordan er tamhet knyttet til farger? Og hva skjer egentlig i kroppen når man avler for tamhet?

I vill tilstand vil en revevalp ha en sosialiseringsperiode på ca. 6 uker. I denne perioden vil den kunne temmes av mennesker og bli menneskevandt. Alle kjenner jo til ville dyr som har blitt fôret opp av mennesker og blitt tamme. Men selve det å domestisere et dyr, slik som vi har gjort med hunder, katter, hester, kuer, sauer og griser – det er at de er omtrent født tamme og tilvendt mennesker. Men også et domestisert dyr som aldri har sett ett menneske som liten, vil frykte mennesker som stor. Alle domestiserte dyr har også denne sosialiseringsperioden.
Det som skjedde da russerene begnte å velge ut tammere dyr, var at denne sosialiseringsperioden ble forlenget fra 6 til 9 uker. Denne instinktive redselen som oppstår etter sosialiseringsperioden er kontrollert av et hormon som heter «corticosteroid». Tamme rever har mindre av dette hormonet, og har derfor mindre innstinktiv frykt.

Men hvorfor påvirker dette utseendet til reven?
Antakelig er dette fordi genene for regulering av hormoner, og genene for farge, ligger i nærheten av hverandre på DNAet hos de fleste arter og har liknende mekanismer.

9810433.jpg

Foto: Baptista, Fernando G., Marguerite B. Hunsiker, and Lyudmila N. Trut. MAKING FRIENDS. Digital Image. National Geographic. Web. 3 May 2011

Som dere kan se på bildene ovenfor så tok det ikke mange generasjoner før revene var tamme. Omtrent 6 generasjoner tok det å få frem tamme dyr. Men det er ikke før de videre generasjonene, opp til 15ende generasjon, at revene viser ulike morfologiske / kroppslige og utseendemessige endringer som nye farger, «floppy ører», krøllet og kortere hale.

Det er lett å tenke at ulven kan ha hatt en liknende utviklinig. Først har den mistet frykten for mennesker, deretter har den aktivt oppsøkt mennesker, og etter flere generasjoner som tamdyr, kanskje hjulpet mennesker med vokting og jakting, har det spontant oppstått ulver med forskjellige nye utseender. Slik vi mennesker er bygget, har vi en tendens til å ønske oss ting som er sjeldne, som ingen andre har. Derfor har nok disse ulvene med ulike farger og fasonger blitt tatt vare på og fortsatt og utvikle seg i ulike retninger. Gi dette noen tusen generasjoner – og «Vipps», har vi fått så mange ulike typer hunder at det er rart å tenke seg at det faktisk er samme art og har samme utgangspunkt.

Har du, sånn som jeg, veldig lyst på en tam rev etter å ha lest dette? Tenkt deg om et par tre-fire-fem-hundre ganger først 🙂 Selv om reven er kontaktsøkende og ikke er redde, så er de visstnok ikke så gøye å ha i hus, da de ikke er renslige, tygger på alt og krever veldig mye aktivisering og oppfølging.

 

Er du interessert i å lese mer om dette langvarie prosjektet / eksperimentet, kan du se video fra BBC som forklarer eksperimentet under, eller lese om eksperimentet her og her og her og her (engelske tekster).

Skrevet av: Maria Kjetså, PhD-kandidat i husdyravl og genetikk.

Arv eller Miljø? Eller kanskje begge deler?

Dette er hovedsaklig en avlsblogg. Men innenfor avl er det en ting som er «i ilden» nå og det er såkalt «Epigenetikk», det vil si: Miljøets påvirkning på gener.

Epigenetikk er kort forklart at miljøfaktorer kan påvirke DNA og at avkom nedarver disse endringene i DNAet. En Miljøfaktor kan være f.eks mat, klima, opplevelser o.l.

Et forsøk i nyere tid gjort på dette er mus som ble lært til å frykte en viss lukt. (altså dårlig opplevelse forbundet med en lukt). Barna og barnebarna til disse musene ble så eksponert for denne lukten uten noen gang å ha blitt trent for det, og både barna og barnebarna fryktet også lukten. Hvor merkelig er ikke det?

Det vil da si at det har skjedd en eller annen forandring i regulereingen av DNAet – gener skrudd på eller av – som følge av denne dårlige opplevelsen – som dermed blir arvet videre på. De har enda ikke funnet ut nøyaktig hvilke mekanismer som skjer her. Men det finnes flere eksempler på at miljøet eller hendelser kan påvirke gener, og at dette kan nedarves til neste generasjon.

Er det kanskje sånn dyr har lært seg å skille mellom trygg og farlig mat? noen har spist fordervet mat, blitt dårlig, og at et gen dermed har blitt endret slik at avkommene før de er født allerede har lært at lukten av fordervet mat = IKKE SPIS?

Har du angst? hadde bestefaren din angst? kanskje er det en sammenheng? Det betyr ikke at dersom bestefaren din har angst er du «dømt» til å få angst, et godt miljø kan nemlig også hjelpe imot slike ting.

Et annet forsøk på mus der moren var feit og gul på grunn av et spesielt gen – så fikk hun tynne og brune avkom hvis hun fikk masse vitaminer før, under og etter graviditet! Mens de mødrene som ikke fikk disse ekstra vitaminene fikk feite og gule avkom! Her har altså dietten påvirket positivt og endret et gen. Hvor merkelig er ikke det, at fargen på avkom kan påvirkes av morens vitamininntak?

 

mice_180
(C) Waterland & Jirtle

 

Dette er et veldig spennende felt, der man ikke har alle svarene enda. Det jeg skriver her er noen få forsøk jeg har funnet på emnet som viser effekten av epigenetikk ganske tydelig – men jeg må innrømme at jeg har IKKE lest all den siste forskningen rundt emnet epigenetikk og hvordan det foregår. MEN det som er vist med disse museforsøkene er ihvertfall mulighet for at miljø kan påvirke genene og at disse påvirkningene arves videre til neste generasjon.

Det er verdt å tenke på om man vurderer å avle på nervøse dyr som kanskje har hatt en traumatisk opplevelse. Den ble ikke «født sånn», men vil den kunne gi denne nervøsiteten videre til avkom likevel?

Hva tenker dere? Er Epigenetikk noe man bør ta hensyn til i avlen? Det er ihvertfall et ekstremt interessant tema synes jeg!

 

Skrevet av: Maria Kjetså, PhD – stipendiat i Husdyravl og genetikk

Velkommen til avlsbloggen!

This is the post excerpt.

Velkommen til avlsbloggen!

Nettisden er ikke ferdig, facebooksiden er ikke ferdig. Men LIK gjerne Avlsbloggen på Facebook så får du med deg alt som skjer

Her kommer:
– «Genetikkskolen» – Eller «Genetikk for dummies» – altså grunnleggene avl og genetikk forklart på en så enkel og forståelig måte som mulig.
– Egenskrevede artikler om avl og genetikk
– Deling av interessante artikler og nyheter vedrørende avl og gentikk fra inn- og utland.
– Det blir både generelt avl- og gentikk men det kan også være vinklet for ulike arter, som hund, katt, hest, sau, kanin, marsvin, fisk, ilder, chinchilla osv.

Avlsbloggen er interessant for alle som driver hobbyoppdrett eller er interessert i avl og genetikk.

Jeg prøver å holde det meste på Norsk, men noen artikler jeg deler kan være på engelsk. På oppfordring kan jeg kanskje lage en norsk utgave av den engelske artikkelen på bloggen.

Jeg håper denne siden kan bidra til mer kunnskap om avl og genetikk som igjen kan føre til flere som driver GOD avl som fremmer dyrene 🙂

post