Hva er HD-indeks?

Siden 2008 har NKK publisert HD-indeks for flere raser. men hva er egentlig denne indeksen? Og hvordan bør den brukes i avlen?

En HD-indeks er en avlsverdi for HD. Man kan beregne avlsverdier for andre egenskaper enn HD, men jeg velger å fokusere på HD i denne artikkelen da det er den som er mest kjent.

En avlsverdi, er et statistisk tall på hundens genetiske verdi i forhold til de andre hundene i samme rase, for en eller flere gitte egenskaper.

HD er en egenskap som både har en arvelig komponent, men som samtidig vil være påvirket av miljøet hunden har vokst opp i eller vært utsatt for, som for eksempel diett, vekt, kondisjon, aktivitetsmønster, ulykker, m.m.

Et HD-røntgenbilde vil altså komme på bakgrunn av både hundens miljø og hundens gener. – Mens en HD-indeks, vil si noe om hundens genetiske HD-status.

Ved å bruke HD-avlsverdi i avlen vil man få hunder som er mer robuste mot å få HD selv i dårligere miljøer fordi man avler på hunder som er «genetisk gode».

Hvor stor er den arvelige komponenten? 

HD-score = Miljø + Genetikk + Error (Feil/tilfeldigheter som ikke kan måles)

Genetikkdelen av HD-scoren varierer fra rase til rase. I følge Per Madsens beregninger på norske hunderaser varierer den fra under 1% til rundt 45%, med et gjennomsnitt på ca. 27%.
En beregning av den arvelige komponenten («arvbarhet»), vil påvirkes av hvor godt eller dårlig datagrunnlag man har i beregningen, og av hvor innavlet rasen er.

Arvbarhet sier hvor stor andel av variasjonen i HD-avlesningen som skyldes genetikk.
Det vil si at om du har tre hunder og en hund får A, en B og en C, så forklarer genetikken bare 30% av forskjellene mellom de 3 hundene, mens miljøet forklarer 70%, hvis arvbarheten er 30%.

En HD-indeks vil si noe om disse 30%ene som skyldes genetikk av en HD-score.

Hvordan lages HD-indeksen?
Når man lager HD-indeksen tar man HD-resultatet for alle tilgjengelige hunder innen en rase, inn i en statistisk modell som tar hensyn til både miljø-effekter og hundens stamtavle, og henter ut den genetiske delen av HD-resultatet.

I de norske HD-indeksberegningene tas det hensyn til hundens kjønn, hvilket kull den er født i og hvilket år den er født i.

Dersom man for eksempel hadde informasjon om hundens vekt, kondisjon og diett  kunne man også inkludert dette i modellen og det ville gjort HD-indeksen enda mer nøyaktig.

HD-indeksen er relativ

En HD-indeks setter en verdi på hundens «HD-gener» relativt til de andre hundene i samme rase og i samme indeks-beregning.

Gjennomsnittet for HD-indeksen blir satt til 100. Hunder som har en indeks over 100 vil være over gjennomsnittet for rasen, mens de som har en verdi under 100 vil være under gjennomsnittet. Dette er da en HD-indeks. NKK anbefaler at foreldre til sammen har en indeks på minimum 200.

Man kan ikke sammenlikne HD-indekser på tvers av raser. HD-indekser fra andre land på samme rase vil heller ikke kunne sammenliknes med HD-indekser fra Norge.

HD-indeks bør kun sammenliknes med andre HD-indekser fra samme indeks-kjøring.
Det vil si at det alltid er den nyeste og mest oppdaterte HD-indeksverdien man skal ta hensyn til.

Hvorfor endrer HD-indeksen seg på samme dyret, når HD-indeksen kjøres på nytt?

Ved nye kjøringer vil HD-indeksen endre seg ettersom ny informasjon kommer til. Flere slektninger har fått røntgenresultater som deretter vil gi utslag for det enkelte dyr.

Hvordan fungerer HD-indeks i praksis?

Et eksempel kan være om en hund kun har A-avlesninger på HD i sin slekt, men selv får en C-avlesning, så kan HD-indeksen likevel være grei, fordi den gode stamtavlen vil trekke indeksen opp, da det er sannsynlig at C-hoften kommer som følge av et dårligere miljø (f.eks en skade eller støt mot hofte i ung alder, overvekt, høy belastning etc.). Man kan også se at i en rase vil en hund måtte få B for å få indeks over gjennomsnittet, mens i andre raser ville det holdt med en C fordi rasen som helhet har et dårligere genetisk utgangspunkt.

Det er ikke bare HD-avlesning på dyret selv som blir tatt hensyn til, men også alle slektningene og informasjon fra kull-søsken vil være veldig viktige for å få en god og nøyaktig indeks. Det vil si at det vil være bra for avlen at hunder som ikke er tenkt å brukes i avl selv, også burde bli HD-røntget, for å gi informasjon til sine søsken.

Dersom kun «gode» HD-resultater blir registrert og brukt i indeks-beregningene, vil dette kunne gi et skjevt bilde av rasen som helhet. Derfor bør informasjonen som brukes i beregningene være objektiv og gjenspeile rasen. Jo flere hunder som har en HD-avlesning, jo mer nøyaktig og god vil HD-indeksen være som et verktøy for god avl mot HD.

Problemer og utfordringer med avl på HD

Det er viktig å tenke på at et røntgenbilde av hoftene og avlest med en karakter fra A-F ikke får med seg alle nyansene av sykdommen «Hofteleddsdysplasi («HD»). Det er heller ingen klinisk diagnose. Selv om karakter A og B er sett på som «Fri» og C eller lavere sett på som «har HD», vil det ikke si at hunden med C eller lavere har den klinikse sykdommen «HD», eller har smerter eller begrensninger i sitt bevegelsesmønster.
Noe av problemet med HD-røntgenavlesning er nettopp det at det ikke er en klinisk diagnose, men en indikator på om det er problemer i hoftene eller ikke.

Det er også viktig å tenke på at en god hund for avl er så mye mer enn HD, og mange gode flotte, friske, hunder utelukkes på bakgrunn av en HD-røntgenavlesning. Om man bruker HD-indeks vil man i større grad kunne bruke hunder med lavere HD-røntgen-score med trygghet om at man ikke avler på «dårlige gener». Har man ikke mulighet for å bruke indeks i sin rase, er det min mening at HD-røntgenavlesningen ikke tillegges for stor vekt i avlen. Spesielt på raser som har få individer, og som ikke har store kliniske problemer med sykdommen «HD».

HD-indeksen er et godt verktøy for å kunne få en vurdering av hvordan hunden er i forhold til de andre hundene i samme rase. Men den er avhengig av at informasjonen som brukes som grunnlag er så god som mulig.

Min oppfordring er derfor til alle hundeoppdrettere for raser som bruker HD-indeks, å få røntget flest mulige av kullsøsken selv om de «kun» skal være familie eller brukshunder og ikke gå i avl, fordi deres resultater vil telle på indeksen til sine søsken og foreldre.

Håper dette hjalp med å gi litt forståelse for HD-indeksen og bruken av den.

Referanser:

NKK-s informasjon om HD og HD-indeks

Artikkel fra Per Madsen som utfører HD-inseksberegningene for NKK:
Hundesport 11‐12/2008s 86‐87

Seminar om etisk og bærekraftig hundeavl

Torsdag 11. Mai var det duket for hundeavlsseminar om etisk og bærekraftig hundeavl på Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) i Ås. Her kommer en liten rapport fra seminaret.

Ettersom min arbeidsplass er i samme bygg som seminaret ble holdt kunne jeg enkelt tusle ned og sette meg i forelesningssalen kl 10 torsdag den 11. Mai.

Dette blir en slags oversiktsrapport over seminaret, også tenker jeg at jeg kan gå i dybden på flere av temaene som ble tatt opp i egne blogginnlegg etterhvert, ettersom det var mange store og viktige temaer som ble tatt opp denne dagen.

Professor Odd Vangen ønsket velkommen og holdt et foredrag med tittelen «Hva er etisk og bærekraftig hundeavl? Hva skiller hundeavlen fra husdyravlen når det gjelder å benytte avlsteorien i sitt arbeid?»

Dette var en slags introduksjon og gav en rød tråd til seminaret, og det var mange ulike ting som ble tatt opp. Han pekte for eksempel på at det er mye overdreven eksteriøravl på hunder, altså at eksteriøret blir tatt for mye hensyn på bekostning av helse og funksjon hos hunden. Han påpekte også viktigheten av å måle egenskaper i hundens naturlige miljø og at utstilling ikke er et naturlig miljø for hunden.

Det er også viktig å ha et langt perspektiv når man driver med avl, og at man også har et samfunnsperspektiv. Noe av problemet med hundeavlen er at det er basert på enkeltpersoners egeninteresse og hobbyvirksomhet der alle har sine egne avlsmål i motsetning til husdyr som i mye større grad er organisert mot et felles mål og basert på forskning og avlsteori. Det ble også vist til forskning på arvbarhet på HD og valg av rase basert på utseende. Dette tenkte jeg å komme litt tilbake til i et annet blogginnlegg.
Det var også snakk om innavl og at det fører til: opphoping av uønskede genetiske defekter, innavlsdepresjon; lavere fruktbarhet, mer problematisk atferd etc., og mindre muligheter for å kunne forvalte rasen i et langsiktig perspektiv.

Alt i alt var det mye som ble tatt opp som en slags introduksjon og det satte på en måte dagsorden for resten av seminaret.

Etter Odd Vangen var det klart for Kristin Prestrud som jobber som Fagsjef i Norsk Kennel Klubb. Hun forklarte hvordan strukturen i kennelklubben er bygget opp og at den er basert på frivillighet. Hun snakket også litt om utfordringene i hundeavlen og hvordan kennelklubben hadde begrenset med makt til å være «politi», men at de hadde noen etiske grunnregler som alle medlemmene må opprettholde og kan få reaksjoner fra NKK om de bryter. Hun la også vekt på at NKK jobbet veldig for at kompetanseheving var veien å gå, både blant nye valpekjøpere og hos oppdrettere. Det er viktig at man ikke setter for mange begrensninger på oppdrettere fordi det er frivillig for dem å være med. De ønsker derfor heller å tilby kurs, seminarer, artikler og individuell veiledning til oppdrettere slik at oppdretterene selv kan ta gode valg fremfor å sette høye restriksjoner. Om de er med i «systemet» kan det være mulig å hjelpe og veilede nye oppdrettere. Men de som faller utenfor har ikke dette nettverket og man har ingen mulighet for å få hjelpetiltak og kunnskapsheving igjennom NKK.
Dette er jeg veldig enig i, ettersom et av de største problemene i hundeavlen nå er ikke seriøse oppdrettere som bruker masse tid og penger på å helsesjekke hundene sine, studere stamtavler og reise land og strand rundt på utstilling fordi de ELSKER hunden sin. Problemet er de som har kjøpt seg en søt liten hund som de absolutt skal ha valper på, og gjerne en mix. Problemet er de som masseproduserer valper av populære raser uten å tenke på innavl, helse og gemytt…

 

Men uansett videre til seminaret!
Neste ut var Anne Kettunen som jobber i NordGen. Hun snakket om «genetisk diversitet hos norsk lundehund».
Jeg har lenge hatt planer om å skrive et innlegg om krysningsprosjektet til Norsk lundehund, og det kommer nok etter hvert. Men det var utrolig interessant å få mer informasjon og bakgrunnshistorie for hvorfor prosjektet ble satt i gang.

 

lundehund

Bildet over viser genetisk diversitet hos lundehund sammenliknet med Buhund, Islandsk Fårehund og Norrbottenspets. Dette er en genetisk analyse, så de har tatt en genprøve (såkalt SNP-Chip) og sett direkte på genene hvor mye ulikheter og likheter som er på genene til de ulike rasene.
Alle kolonnene viser ulike mål på genetisk diversitet og på alle så har lundehunden ekstremt lav diversitet i forhold til de andre rasene.
Buhund og Islands fårehund er litt bedre og Norrbottenspets er den som har mest genetisk diversitet av disse rasene. Resultatene er for så vidt ikke veldig overraskende når man vet historien til Norsk Lundehund og hvor få avlsdyr den har hatt utangspunkt i, men den viser veldig tydelig at det er gått for langt og at noe må gjøres.

 

Prosent polymorfiske loci er for eksempel hvor mange av lociene som er heterozygote (altså f.eks ett gen for blå øyefarge og ett for brunt, istedenfor to for blå). Kun 10% av Lundehundgenene har ulikheter. Dvs. at 90% av genene er lik hos mor og far! Det er nesten garantert at noen av disse genene er f.eks gener som gir lav fruktbarhet. Det vil si at det er ikke mulig å fjerne disse genene, fordi ALLE lundehundene har dobbelt opp av dem. Man kan ikke avle seg ut av det lengere.
De har også forsøkt å «regne ut» om de kan avle seg ut av dette ved å kun bruke Lundehund. Men det eneste som ville gi resultater var ved å bruke krysningsdyr.
Derfor har Lundehund rett og slett ikke noe annet valg enn å krysse inn andre raser, og jeg synes det er flott at de faktisk «tør» å gjøre det. Men det er selvfølgelig ikke noe man skal gjøre bare for å gjøre det. Måten dette blir gjort er kontrollert og godt gjennomtenkt. Alle dyr blir testet og det går nok mange generasjoner før det blandes inn disse nye hundene i lundehundpopulasjonen, da Lundehunden har mange særegenskaper som må tas vare på. Men jeg er overbevist om at dette på lang sikt vil gjøre Lundehunden mer robust, og kanskje mer attraktiv for valpekjøpere med en sunnere hund.

Du kan lese mer om krysningsforsøket her.

Jeg kommer nok også til å skrive et eget blogginnlegg om krysningsforsøket en annen gang.

 

Etter Anne gjorde seg ferdig var det tid for en liten lunsjpause, og etter lunsj var det Nina Sæther fra Norsk Genressurssenter som snakket om bevaring av nasjonale hunderaser.

Vi har flere bevaringsverdige nasjonale hunderaser. Det er Dunker, Elghund sort, Buhund, Lundehund, Hygenhund og Haldenstøver. Elghund grå er ikke bevaringsverdig fordi den har en stor populasjon (mange dyr). Men det er likevel en Norsk hunderase.
Nina viste oss hva som definerte om en husdyrrase var truet eller ikke og viste f.eks at alle de norske hunderasene er under kategorien kritisk truet. Hun poengterte viktigheten av å unngå innavl i små populasjoner og at den beste metoden for å gjøre det lettere å unngå innavl var å øke populasjonen, altså at flere av tispene og hannhundene ble brukt i avl hvert år, og unngå at det er de samme som blir brukt om igjen og om igjen.

Hun viste grafer på HD i de Norske hunderasene og ALLE hadde en økning i antall hunder som fikk B og en nedgang i antall hunder som fikk A, og til sammen så viste den en nedgang i antall hunder som fikk «Fri» som HD diagnose og kunne brukes i avl. Hun viste også hvilke konsekvenser dette gav i form av hvor mange hunder som ble «godkjent» til avl. (Hint: Det er for få).

Hun oppsumerte med at Seks av de sju norske hunderasene er kritisk truet på grunn av for liten populasjon. I små populasjoner er risikoen for innavlsdepresjon på grunn av rask innavlsøkning den største trusselen. Det viktigste avlstiltaket er derfor økning av populasjonsstørrelsen og bruk av flest mulig avlsdyr. Det er ikke rom for sterk seleksjon for noen av egenskapene, og det viktigste i disse små populasjonene er derfor å opprettholde genetisk variasjon.

 

Og så var det tid for Marte Wetten fra «Aninova». Et relativt nystartet avlsselskap som holder til på Hamar og er vel sprunget ut fra Norsvin som driver med avl på gris i Norge og eksporterer til store deler av verden.

Marte snakket om «Fra fenotype til genotype – Elghundprosjektet». Aninova er altså de som beregner avlsverdiene/Indeksene for Norsk Elghund grå og sort, og Marte forklarte hvordan de hadde gått frem for å lage disse.

Hun viste oss hvordan de hadde laget et avlsverktøy på Elghund som du kan se på http://aninova.no/Avlsverdisøk

Du trenger et reg.nr. for en elghund for å kunne se hvordan det ser ut. Men her er et bilde som viser litt:

DSC_0849.JPG

Du kanogså se på en video der de viser verktøyet her: http://aninova.no/Opplæringsvideo

En kort oppsummering er at du får opp et kart, som et slags edderkoppnett, som viser hvilke egenskapen hunden er over/under eller midt på gjennomsnittet i forhold til de andre hundene. På Elghund er det ulike jaktegenskaper som er lagt til grunn.
Du kan også «finne en partner» til hunden ved å velge egenskaper du synes er viktige i partneren.

Dette kan bli et utrolig godt verktøy og gjøre det lettere for oppdrettere å finne hunder som er kompatible med sine egne hunder!

De siste to foredragene var av Siri Storstein Horn som hadde skrevet masteroppgave om «Hvordan avle for gjeterhundeegenskaper?» og viste oss hvordan dagens gjeterprøver i Norge ikke kan overføres til genetiske egenskaper, men at en mer beskrivende form for prøve lettere kunne gi genetisk bakgrunn for gjeterhundegenskaper som kanskje kan brukes i en avlsverdi/indeks.
Kamilla Lysaker snakket også om sin masteroppgave « Avl for atferdsegenskaper hos hund», der hun hadde sett på bruken av mentaltest på hund og hvordan den må tilpasses til de ulike rasene for å være best mulig brukbar kan man vel si.

Helt til slutt var det en generell diskusjon om forskningsbehov innen hundeavl og også en generell diskusjon om hundeavl. Det var en veldig interessant diskusjon og det var mange som var representert i salen. Både mattilsynet, dyrebeskyttelsen, rådet for dyreetikk og representanter fra ulike raseklubber var til stede.

Alt i alt vil jeg si det var et flott seminar og jeg kommer nok til å ta frem noen av temaene her i egne blogginnlegg etter hvert, ettersom det blir litt mye å ta for seg detaljene i alt nå. Men jeg håper dette var en OK oppsummering for deg som ikke var der.

– Maria

 

 

Hvordan avle fornuftig i små populasjoner?

Hvordan avle fornuftig i små populasjoner? Dette er et stort spørsmål, og det finnes nok ikke ett fasitsvar, men det finnes noen grunnleggende retningslinjer og tanker man bør gjøre seg om man avler i en liten populasjon.

Jeg skriver dette med å bruke hund som eksempler,  men dette kan overføres til andre arter også.

Skrevet av Maria Kjetså

Hvordan man skal avle fornuftig i SIN rase / populasjon kommer veldig an på hva slags utgangspunkt man har og hvor man vil.

Noen har en sunn liten populasjon, og det viktigste her er å ikke skape seg flere problemer men å beholde den sunnheten man har. Noen har en rase som allerede har skaffet seg mange problemer ved ikke å avle fornuftig tidligere. Da er det ekstra viktig at man setter inn tiltak for å komme tilbake til den sunnheten man ønsker.

I en lukket populasjon der man aldri tar inn nye dyr vil man alltid få innavl og innavlen vil alltid øke fra generasjon til generasjon. Ser man på f.eks alle labradorer i Norge, så er det mulig å importere «friskt blod» fra utlandet og dette vil ikke være en helt lukket populasjon. Men ser man på alle labradorer i verden, så er dette en lukket populasjon der vi mennesker har bestemt at vi ikke skal ha inn noen andre dyr enn de som allerede er registrert.

De fleste fokuserer på hvordan man kan minske innavlen. Men jeg synes egentlig det er viktigere å tenke på hvordan man kan bevare variasjonen innenfor populasjonen.

3070345_orig
Variasjon. Foto: http://ejdio.weebly.com/meiosis.html

Hvis du ser for deg eneggede tvillinger og kloner, så er det eksempler der det ikke finnes noen genetisk variasjon overhode. DNAet er helt likt. MEN likevel vil du se forskjeller hos eneggede tvillinger. De kan ha litt ulik størrelse, og den ene kan bli syk mens den andre er frisk. Dette sier oss at selv når DNAet for to individer er helt likt, vil man fortsatt ha litt forskjeller. Det vil være miljøet som påvirker. Noen ting er mer bestemt av miljø enn andre ting. Øyenfarge, hårfarge, pelsfarge er som regel 100% bestemt av dine gener. Hvor høy du blir er også styrt av gener, men her har det også mye å si hvor mye mat du har tilgang på når du vokser. Har du et godt miljø med god tilgang til mat vil du antakeligvis vokse deg høyere enn om du har et dårlig kosthold i oppveksten. Men potensialet for hvor mye du kan vokse er også bestemt av genene. En Chihuahua vil aldri bli på størrelse med en Labrador uansett hvor mye den spiser som valp.

I naturen er det den nådeløse naturen som velger hvem som får dø og hvem som får leve og lage avkom. Naturlig seleksjon kalles dette. Da er det viktig at dyret har en godt funksjonell kropp, tilpasset miljøet den lever i, og tilpasset at miljøet kan endre seg. I naturen er det viktig at ikke alle dyr er like, fordi man da har mulighet til å tilpasse seg ulike miljøer.

Når menneskene har begynt å blande seg så spiller ikke miljø like stor rolle. Vi bestemmer hvem som får leve basert på helt andre kriterier fordi VI tilbyr miljøet dyrene lever i, og kan tilpasse miljøet for å passe oss og dyrene, i motsetning til å tilpasse oss til miljøet vi lever i.

Vi har også gått så langt vi kan for å fiksere utseendet til dyrene. Noen raser har kanskje bare to-tre farger som er mulig å få frem. Her har vi altså liten genetisk variasjon i kroppsfarge. Men selv alle svarte hunder i en rase vil ha genetisk variasjon for andre ting. Størrelse, immunforsvar, fruktbarhet, gemytt, skjelettbygning, muskelbygning etc.. og det vil være miljøpåvirkninger for de samme egenskapene.

Genetisk variasjon og innavl er tett knyttet sammen. Jo mer innavl jo mindre genetisk variasjon vil det ofte være.

De fleste har fått med seg at man kan regne ut hvor mye «innavl» det er i et dyr via stamtavlen ved å bruke en såkalt innavlskoeffisient/Coefficient of Inbreeding(COI) eller innavlsprosenten som jeg synes er greit å kalle den her. Innavlsprosenten sier altså om hvor mye innavlen har vært tidligere. Innavlsprosententens definisjon er en sannsynlighet for at et nøytralt gen man ikke har drevet seleksjon for, har to kopier fra den samme stamfaren. Grunnen til at man ønsker å vite dette er fordi det finnes mange sykdommer som kun vil komme til syne om man har to kopier av den. En søskenbarnparing gir en innavlsprosent på 6,25%, onkel-niese/tante-nevø gir 12,5%, halvsøsken 25% og helsøsken og far-datter/mor-sønn gir 50%, hvis disse dyrene ikke er i slekt med hverandre fra før av.

Det ikke mulig å si hvilken innavlsprosent som er «trygg» og ikke, men det er ingen tvil om at innavl har en negativ effekt og bør begrenses. Ikke bare på grunn av recessive sykdommer, men også på grunn av noe som heter innavlsdepresjon som skjer i en populasjon med mye innavl og lite genetisk variasjon. Da vil fruktbarheten gå ned, altså dyr som ikke tar seg, aborter, færre avkom i hvert kull osv., man har også sett at innavlsdepresjon kan være grunnlaget for såkalte autoimune lidelser, det gir dårligere immunsystem fordi kroppen ikke klarer å skille mellom sine egne celler og fremmedlegemer i kroppen og kroppen angriper seg selv.

Vi ser at det som betyr mest for «risikoen» for en populasjon er hvor raskt denne innavlen øker fra generasjon til generasjon og ikke nødvendigvis innavlsprosenten i seg selv, fordi innavlsprosenten alltid vil øke i en lukket populasjon uansett hvor flink man er til å passe på den.

Dette kalles Innavlsraten (Rate of Inbreeding) og den sier noe om hvor raskt innavlsprosenten øker fra generasjon til generasjon. Innavlsraten er også nært knyttet opp til Effektiv populasjonsstørrelse (Ne) som mange kanskje har hørt om. Effektiv populasjonsstørrelse veldig enkelt forklart sier noe om hvor stor genetisk variasjon man har vist i antall dyr.

Innavlsraten er større, og den effektive populasjonsstørrelsen er mindre, om man bruker få dyr i avl som får mange avkom etter seg.

Innavlsraten er lavere, og den effektive populasjonsstørrelsen er større, om det er mange dyr som får få avkom etter seg.

Mitt råd er derfor heller å se på antall mødre og fedre hvert år i rasen. Antall hanner og hunner bør være så likt som mulig og kun de aller beste hanndyrene bør brukes på flere kull, men likevel ikke mer enn man må. Sliter en rase med innavl så ville jeg satt «genetisk fremgang» på vent og heller tenkt bevaring av variasjon. Så lenge foreldrene er friske og innenfor rasestandarden ville jeg godkjent enn hund for avl på ett kull. Så kan man kanskje godkjenne for to eller flere hvis hunden utmerker seg på helse eller noe annet rasen «sliter med» så man kan forbedre dette.

Dette fører til at en oppdretter ikke bare må tenke på seg selv og at man skal være den «beste» oppdretteren som kun skal bruke de beste dyra. Fordi alle tenker slik, fører det til at kun noen få dyr faktisk blir brukt i avl. Du kan jo tenke på det slik at alle dyr som IKKE blir brukt i avl er et tap av genetisk variasjon.

Tenk derfor helhetlig,  en god oppdretter er nødvendigvis ikke en god oppdretter fordi man vinner på utstilling, en god oppdretter for meg er en som får frem friske familiedyr og har en god dialog med sine valpekjøpere slik at flest mulig valper får en god oppfølging og eierene får tilstrekkelig med støtte. En god oppdretter for meg jobber for at flest mulig av sine valpekjøpere får et kull etter sin hannhund, eller tør å sette et kull på en middels god tispe som kanskje ikke er etter den mest populære hannhunden.

Dersom flere dyr skal brukes i avl så må man også fire på kravene for hvilke dyr som kan brukes. Det aller viktigste vil selvfølgelig være at dyrene er friske. Har man mulighet bør man også sjekke at dyret ikke bærer noen genetiske sykdommer. Skal man fire på kravene så ville jeg først og fremst firet på kravene for utstilling. For min del tenker jeg at en hund som har vært på èn utstilling og fått godkjent at den ser ut og oppfører seg som den rasen, og ikke har noen alvorlige anatomiske feil, er en fin representant for rasen, og da er det viktigere at hunden er frisk og ikke bærer noen arvelige sykdommer enn hvordan den rangeres i utseendet i forhold til de andre hundene i populasjonen. Er den innafor så er den innafor og man trenger kanskje ikke 3 dommeres meninger om dette. Såpass bør man kunne stole på en dommer.

Frem til nå har jeg snakket om avl i en lukket populasjon. Hunder, katter og hester er såvidt meg bekjent avlet med en lukket stambok. Det vil si at det vil aldri bli tatt inn noen nye dyr som ikke er registrert i registeret allerede.

Men da jeg var yngre var jeg såvidt innom kaninavlsverdenen. Det jeg liker med kaninavl er at hvis du har en kanin som ser ut som en dvergvedder og oppfører seg som en dvergvedder i forhold til rasestandarden, så kan du stille den ut og få den godkjent som en dvergvedder selv om den ikke har kjent avstamning. Det eneste kravet er at den har et individuelt ID-merke. På denne måten kan man få inn nytt blod hvis man ønsker å endre en egenskap, f.eks kanskje du sliter med for korte ører i dvergvedderen din og vil ha lengere ører. Det enkleste ville kanskje vært å finne en dvergvedder med litt lengere ører, men si at alle dvergvedderene hadde for korte ører. Da kan du krysse en dvergvedder med en annen kanin som har lengere ører, som f.eks fransk vedder. Og så kan man tilbakekrysse mot dvergvedder i noen generasjoner men ta vare på de som; 1. ser mest ut som en dvergvedder (mindre kroppstørrelse, riktig kroppsfasong), og 2. Har litt lengere ører. Etterhvert vil man kanskje få en kanin som ser ut som en dvergvedder men kanskje har den litt lengere ører enn det som var tidligere, men fortsatt innenfor rasestandarden.

I dette tilfellet hadde den originale dvergvedderpopulasjonen ikke nok genetisk variasjon for å kunne få frem disse lange ørene. ALLE hadde korte ører. Dette kan overføres til andre egenskaper også, som f.eks sykdommer og farger.

Lundehunden er den første til å innse at de dessverre ikke hadde nok variasjon igjen for å få opp fruktbarheten og avle bort IL (Intestinal lymfangiektasi), som er tett knyttet opp mot immunforsvaret, og har satt igang et krysningsprosjekt for å få tilbake genetisk variasjon hos lundehunden som forhåpentligvis vil gi en sunnere rase på sikt 🙂

I følge denne artikkelen om genetisk variasjon i Doberman Pinscher så haster det med å få på plass noe liknende for Dobermannen også. Det viser seg at genene som gir ulikt immunforsvar har så liten genetisk variasjon at det rett og slett ikke er noe igjen å velge mellom. I Dobermannens tilfelle skjer det ved at hunden plutselig faller om død uten forvarsel. For Lundehunden er det ihvertfall mulig for hundene å leve med IL ved hjelp av diett og medisiner. Dobermannen er rett og slett «avlet inn i et hjørne» og har vansker for å komme ut av det.

Dette er to eksempler der man rett og slett har mistet den genetiske variasjonen, og jeg tror flere raser har begynt å nærme seg denne terskelen og hadde hatt godt av å få inn litt friskt blod i linjene sine.

Så lenge de hundene som blir tatt inn ser og oppfører seg som en hund beskrevet av rasestandarden så vil det i mitt hode være den rasen.

«When I see a bird that walks like a duck and swims like a duck and quacks like a duck, I call that bird a duck.» – James Whitcomb Riley

For hva er egentlig en rase?

«A breed is a breed if enough people say it is.» – K. Hammond

En rase er et menneskeskapt begrep. Vi mennesker har derfor også muligheten til å endre vår definisjon av en rase. Vi kan si at en hund er en spesiell rase hvis den følger en viss beskrivelse som er laget av mennesker, og hunden har vært på utstilling og fått godkjent at den ser ut som, oppfører seg og beveger seg som den rasen. Vi kan også bestemme oss for å endre på denne rasestandarden slik at den kan inkludere mer variasjon enn det den gjør i dag.

Når det er sagt så er det heldigvis ikke så ille for alle hunderaser. Noen hunderaser har en liten populasjon, men relativt få genetiske sykdommer eller lite problemer med fruktbarhet og kullstørrelse. I de tilfellene så vil det kanskje være nok å tenke bevisst på dette med innavl, antall foreldredyr og bevaring av genetisk variasjon slik at innavlsraten i populasjonen holder seg stabil.

Uansett hva slags rase man har så er det viktig at man kan tenke helhetlig og samarbeide med de andre oppdretterne framfor å konkurrere mot hverandre om hvilke dyr som er «best», for alle dyr er «best» på hver sin måte. Den ene er best til å finne premier på utstilling, mens den andre er best fordi den har et fantastisk gemytt eller aldri har vært syk. Vi ønsker jo alle det samme; friske, raske og flotte hunder av den rasen vil elsker så mye 🙂 Og om den rasen vil elsker så mye kan variere litt mer fra hund til hund, er det så farlig?

«The beauty of the cosmos derives not only from unity in variety but also from variety in unity.»

– Fra «The Name of The Rose» av Umberto Eco (oversatt av William Weaver)