Hva er HD-indeks?

Siden 2008 har NKK publisert HD-indeks for flere raser. men hva er egentlig denne indeksen? Og hvordan bør den brukes i avlen?

En HD-indeks er en avlsverdi for HD. Man kan beregne avlsverdier for andre egenskaper enn HD, men jeg velger å fokusere på HD i denne artikkelen da det er den som er mest kjent.

En avlsverdi, er et statistisk tall på hundens genetiske verdi i forhold til de andre hundene i samme rase, for en eller flere gitte egenskaper.

HD er en egenskap som både har en arvelig komponent, men som samtidig vil være påvirket av miljøet hunden har vokst opp i eller vært utsatt for, som for eksempel diett, vekt, kondisjon, aktivitetsmønster, ulykker, m.m.

Et HD-røntgenbilde vil altså komme på bakgrunn av både hundens miljø og hundens gener. – Mens en HD-indeks, vil si noe om hundens genetiske HD-status.

Ved å bruke HD-avlsverdi i avlen vil man få hunder som er mer robuste mot å få HD selv i dårligere miljøer fordi man avler på hunder som er «genetisk gode».

Hvor stor er den arvelige komponenten? 

HD-score = Miljø + Genetikk + Error (Feil/tilfeldigheter som ikke kan måles)

Genetikkdelen av HD-scoren varierer fra rase til rase. I følge Per Madsens beregninger på norske hunderaser varierer den fra under 1% til rundt 45%, med et gjennomsnitt på ca. 27%.
En beregning av den arvelige komponenten («arvbarhet»), vil påvirkes av hvor godt eller dårlig datagrunnlag man har i beregningen, og av hvor innavlet rasen er.

Arvbarhet sier hvor stor andel av variasjonen i HD-avlesningen som skyldes genetikk.
Det vil si at om du har tre hunder og en hund får A, en B og en C, så forklarer genetikken bare 30% av forskjellene mellom de 3 hundene, mens miljøet forklarer 70%, hvis arvbarheten er 30%.

En HD-indeks vil si noe om disse 30%ene som skyldes genetikk av en HD-score.

Hvordan lages HD-indeksen?
Når man lager HD-indeksen tar man HD-resultatet for alle tilgjengelige hunder innen en rase, inn i en statistisk modell som tar hensyn til både miljø-effekter og hundens stamtavle, og henter ut den genetiske delen av HD-resultatet.

I de norske HD-indeksberegningene tas det hensyn til hundens kjønn, hvilket kull den er født i og hvilket år den er født i.

Dersom man for eksempel hadde informasjon om hundens vekt, kondisjon og diett  kunne man også inkludert dette i modellen og det ville gjort HD-indeksen enda mer nøyaktig.

HD-indeksen er relativ

En HD-indeks setter en verdi på hundens «HD-gener» relativt til de andre hundene i samme rase og i samme indeks-beregning.

Gjennomsnittet for HD-indeksen blir satt til 100. Hunder som har en indeks over 100 vil være over gjennomsnittet for rasen, mens de som har en verdi under 100 vil være under gjennomsnittet. Dette er da en HD-indeks. NKK anbefaler at foreldre til sammen har en indeks på minimum 200.

Man kan ikke sammenlikne HD-indekser på tvers av raser. HD-indekser fra andre land på samme rase vil heller ikke kunne sammenliknes med HD-indekser fra Norge.

HD-indeks bør kun sammenliknes med andre HD-indekser fra samme indeks-kjøring.
Det vil si at det alltid er den nyeste og mest oppdaterte HD-indeksverdien man skal ta hensyn til.

Hvorfor endrer HD-indeksen seg på samme dyret, når HD-indeksen kjøres på nytt?

Ved nye kjøringer vil HD-indeksen endre seg ettersom ny informasjon kommer til. Flere slektninger har fått røntgenresultater som deretter vil gi utslag for det enkelte dyr.

Hvordan fungerer HD-indeks i praksis?

Et eksempel kan være om en hund kun har A-avlesninger på HD i sin slekt, men selv får en C-avlesning, så kan HD-indeksen likevel være grei, fordi den gode stamtavlen vil trekke indeksen opp, da det er sannsynlig at C-hoften kommer som følge av et dårligere miljø (f.eks en skade eller støt mot hofte i ung alder, overvekt, høy belastning etc.). Man kan også se at i en rase vil en hund måtte få B for å få indeks over gjennomsnittet, mens i andre raser ville det holdt med en C fordi rasen som helhet har et dårligere genetisk utgangspunkt.

Det er ikke bare HD-avlesning på dyret selv som blir tatt hensyn til, men også alle slektningene og informasjon fra kull-søsken vil være veldig viktige for å få en god og nøyaktig indeks. Det vil si at det vil være bra for avlen at hunder som ikke er tenkt å brukes i avl selv, også burde bli HD-røntget, for å gi informasjon til sine søsken.

Dersom kun «gode» HD-resultater blir registrert og brukt i indeks-beregningene, vil dette kunne gi et skjevt bilde av rasen som helhet. Derfor bør informasjonen som brukes i beregningene være objektiv og gjenspeile rasen. Jo flere hunder som har en HD-avlesning, jo mer nøyaktig og god vil HD-indeksen være som et verktøy for god avl mot HD.

Problemer og utfordringer med avl på HD

Det er viktig å tenke på at et røntgenbilde av hoftene og avlest med en karakter fra A-F ikke får med seg alle nyansene av sykdommen «Hofteleddsdysplasi («HD»). Det er heller ingen klinisk diagnose. Selv om karakter A og B er sett på som «Fri» og C eller lavere sett på som «har HD», vil det ikke si at hunden med C eller lavere har den klinikse sykdommen «HD», eller har smerter eller begrensninger i sitt bevegelsesmønster.
Noe av problemet med HD-røntgenavlesning er nettopp det at det ikke er en klinisk diagnose, men en indikator på om det er problemer i hoftene eller ikke.

Det er også viktig å tenke på at en god hund for avl er så mye mer enn HD, og mange gode flotte, friske, hunder utelukkes på bakgrunn av en HD-røntgenavlesning. Om man bruker HD-indeks vil man i større grad kunne bruke hunder med lavere HD-røntgen-score med trygghet om at man ikke avler på «dårlige gener». Har man ikke mulighet for å bruke indeks i sin rase, er det min mening at HD-røntgenavlesningen ikke tillegges for stor vekt i avlen. Spesielt på raser som har få individer, og som ikke har store kliniske problemer med sykdommen «HD».

HD-indeksen er et godt verktøy for å kunne få en vurdering av hvordan hunden er i forhold til de andre hundene i samme rase. Men den er avhengig av at informasjonen som brukes som grunnlag er så god som mulig.

Min oppfordring er derfor til alle hundeoppdrettere for raser som bruker HD-indeks, å få røntget flest mulige av kullsøsken selv om de «kun» skal være familie eller brukshunder og ikke gå i avl, fordi deres resultater vil telle på indeksen til sine søsken og foreldre.

Håper dette hjalp med å gi litt forståelse for HD-indeksen og bruken av den.

Referanser:

NKK-s informasjon om HD og HD-indeks

Artikkel fra Per Madsen som utfører HD-inseksberegningene for NKK:
Hundesport 11‐12/2008s 86‐87

Reklamer

Genetikkskolen del 1: Introduksjon til DNA og nedarving

Alle som driver med oppdrett og avl burde ha en viss forståelse av hva et DNA er. Men jeg tror DNA for mange kan virke litt mystisk. Det er noe vi ikke helt forstår. Jeg vil derfor prøve å forklare litt nærmere hva DNA er og hva det ikke er.

Dette er den første artikkelen i en serie av artikler der jeg forsøker å forklare genetikk og hvordan egenskaper arves fra foreldre til avkom på en så enkel og forståelig måte som mulig. Dette fører til at en del blir forenklet og kanskje noen nyanser vil forsvinne. Men mitt mål er at flest mulig skal klare å følge det jeg skriver. Om det er noe som er uklart så setter jeg veldig pris på tilbakemeldinger. 

DNA kan for mange virke litt mystisk. De fleste vet at det er det som er arvestoffet og er fullt av gener. Men hvordan fungerer dette egentlig? Jeg vil derfor bruke en del illustrasjoner for å prøve å gi deg et bedre bilde av hvor genene befinner seg og hvordan de fungerer i kroppen.

Først vil jeg at du skal se for deg kroppen din. Og så ser du for deg alle delene kroppen din består av; organene dine; lunge, hjerte, hjerne, nyrer, lever og hud. Organene dine er igjen bygget opp av celler. Det er ulike typer celler for hvert organ; lungeceller, hjerteceller og hudceller.

bodyorgans.jpg
Iluustrasjon: Shutterstock

 

humanbodycells
Illustrasjon: Roberto Biasini

 

Felles for alle cellene er at de har: cellemembran som beskytter cellen, en «cellekropp» og i midten en cellekjerne. Under ser du et veldig forenklet bilde av en celle. Det viktigste for oss er da cellekjernen («nucleus»). Det er altså her DNAet befinner seg.

cell_diagram1
Illustrasjon fra: http://www.coolgalapagos.com/biology/plant_cells.php

Her ser du hva som er inni nucleus, det er mange kromosomer. Kromosomer = DNA. DNAet er en lang tynn tråd som kveiles sammen tett i tett og det er det sammenkveilede DNAet som kalles kromosom. Når man snakker om nedarving så er det kanskje enklere å tenke på kromosomer. Fellesbegrepet for DNA og Kromosom er arvestoffet.

Arvestoffet finnes i alle cellene våre i hele kroppen, og det er «oppskriften» for livet kan man vel si. Det er gener som styrer utviklingen av kroppen fra befruktet egg, til ebryo, til man er barn, til puberteten, hormonregulering og til man er voksen. Hele utviklingen av kroppen er kodet i genene. Genene koder også hvordan alle cellene skal jobbe sammen, og hva hver enkelt celle skal gjøre alene. Noen celler er leverceller som jobber i leveren. Noen celler er immunceller som responderer på sykdom. Kroppen vår er ufattelig kompleks og hver enkelt lille gen teller.

what-is-a-chromosome11.png
Illustrasjon: Byjus.com/biology/chromosomes/
chromosomes
Credit: U.S. National Library of Medicine

Mennesker har 23 kromosompar, eller 46 kromosomer. Mens for eksempel katter har 38 og hunder 78 kromosomer.

Det er kun arvestoffet som ligger i kjønncellene (egg- og sædceller), som arves videre til neste generasjon. Når kroppen skal danne egg- og sædceller (kjønnceller), så deles kromosomparene slik at de blir enkeltkromosomer, og det blir 23 kromosomer i hver celle. Når egg og sædcelle da går sammen igjen så er det 46 kromosomer i hver celle og de danner igjen 23 par med ett kromosom fra hver foreldre. Dette er forsøkt å vises i illustrasjonen under:

How-are-chromosomes-inherited1
credit: http://b4fa.org/

 

Kromosomparene tegnes for enkelthetsskyld ofte som under, som to streker. Ofte tegnes de også som en X.

homolog_chrom
Link to source

Genene sitter altså på et gitt punkt på kromosomet (locus, flertall: loci). Men ett gen kan ha ulike alleler. For eksempel er blå, brun, grønn og grå alle ulike alleler av «øyefargegenet» og «øyefargegenet» sitter på et spesifikt «locus» på kromosomet. Alle disse små forskjellene i DNAet er det som gir oss genetisk variasjon.
Du har alltid TO alleler av et gen.

Denne delen med at man har TO alleler kan gjøre det litt utfordrende. Fordi om du har ett gen for brune øyne og ett gen for blå øyne, hvilken øyenfarge skal du ha da?

Her kommer «arvereglene» inn, for det er ulike regler for ulike gener. Arvereglene kommer i en egen artikkel senere. (Her kommer link når den er ute).

 

Kort oppsummering av denne artikkelen er at kroppen består av celler, alle celler har arvestoff. arvestoffet er todelt og under formering vil det deles i to, og danne en ny kombinasjon i avkommet. Gener med ulike alleler fører til genetisk variasjon.

I neste artikkel skal vi se litt nærmere på DNAet og hvordan DNAet faktisk fungerer i kroppen, dvs. fra gen til funksjon. (Linken kommer her når artikkelen kommer ut. )

 

 

Hvordan skille arv og miljø?

Når man driver med oppdrett og skal velge ut avlsdyr tror jeg det er viktig å kunne skille mellom hva dyrene vil gi videre til sine avkom og hva de eventuelt ikke vil gi videre og som skylles et godt eller dårlig miljø.
Er dyret født sånn eller blitt sånn?

Når du ser dyret ditt og registrer høyde, vekt, pelsfarge, pelskvalitet, øyefarge, kroppsbygning, temperament og personlighet så er dette en kombinasjon av både gener og miljø.

Noen ting er man veldig sikre på at genene bestemmer fullstendig. Dette gjelder for eksempel øye- og pelsfarge. Om du får dårlig eller god diett vil ikke ha noe å si på om du har brune eller blå øyne. Men for noen arter og noen farger så kan f.eks temperaturen spille en rolle i hvilken pelsfarge som vokser ut. Og mennesker kan jo faktisk ved hjelp av sola endre hudfargen (midlertidig), så derfor er det veldig vanskelig å si noe bastant på dette området. Gener er litt tullete sånn. Men generelt så vil jeg si at farger kun skyldes gener.

Høyde, vekt og kroppsbygning vil også i stor grad være styrt av gener. De fleste har liknende høyde og vekt og bygning som sine foreldre. MEN vekst er også i stor grad styrt av miljøet og hva slags tilgang man har på mat og god ernæring. Sykdom i tidlig alder vil også kunne påvirke vekst og utvikling, mens sykdom i voksen, ferdig utvokst alder ikke vil ha like mye å si. Gener vil likevel bestemme hva slags potensiale man har for å vokse om alle miljøforhold ligger til rette.

Temperament og personlighet er litt vanskeligere igjen. Det er ingen tvil om at om man er engstelig eller modig, har høyt stressnivå eller om man er mer avbalansert og rolig har høy sammenheng med foreldrene. Moren har nok spesielt mye å si her fordi det som regel er mordyret som oppdrar ungen og vil påvirke miljøet til ungen både i magen og etter fødsel før avvenning. Et mordyr som er stresset når hun går drektig vil påvirke ungen negativt på mange måter.

Men forsøk der man har byttet embryo hos mødre med ulik temperament har vist at dyrene likner mer på sine genetiske/biologiske mødre enn de de har blitt født og oppvokst hos. (f.eks som man har sett i eksperimentet på sølvrev i Russland) Så det er ingen tvil om at atferd arves via genene.
MEN også her er det genene som gir et potensiale for atferd der noen kanskje har et dårligere utgangspunkt og har lettere for å bli engstelige og stresset enn andre. Et dyr som har anlegg for å lett bli engstelig vil kunne bli et trygt individ med en god og trygg oppdragelse og et dyr som har et godt utgangspunkt med trygge og flotte foreldre vil kunne bli redde og usikre hvis de vokser opp i et miljø med mye usikkerhet og dårlige opplevelser, akkurat som at et dyr som blir sykt eller får dårlig mat i oppveksten kan vokse dårligere og bli liten selv om foreldrene var store og fine.

Når det gjelder sykdom så vil det også være gener som gir utgangspunktet om et dyr har lettere for å bli sykt enn andre. Om det har et godt immunforsvar eller om den har gode ledd og et sterkt hjerte eller om det kanskje har en anatomisk ulempe som vil lettere kunne gi slitasjeskader. Et dyr som er utsatt for slitasjeskader vil ikke nødvendigvis får det om det får f.eks bygd muskler som gjør at leddet ikke slites og blir brukt på riktig måte. Og et dyr som er «normalt» uten anlegg for slitasjeskader kan jo brukes på feil måte slik at det likevel oppstår slitasjeskader. Men her finnes også spesifikke sykdomsgener som gir sykdom uansett miljø som det er viktig å være obs på. Dette gjelder spesielt recessive sykdommer. Altså sykdommer som dyr kan «bære» uten å være syke selv, men om både mor og far «bærer» sykdommen så kan avkommet bli sykt. Her kan man jo tro at mor og far er friske når de egentlig ikke er det. Innavl øker f.eks sannsynligheten for at mor og far bærer den samme recessive sykdommen som kan gjøre avkommet sykt. Her må man se på stamtavler og kjenne til sykdommer i slekta.

Min konklusjon at det er vanskelig å skille arv og miljø. Men det finnes noen metoder som kan hjelpe på dette. På f.eks gris og ku regner man ut en såkalt Avlsverdi eller avlsindeks. Dette er et statistisk verktøy som tar hensyn til dyrenes stamtavle og hvilket miljø de har vokst opp i og prøver å skille mellom de dyrene som har gode egenskaper fordi de har et godt miljø (god fôring gir god vekst og mer melk). Eller om de har genetiske forutsetninger for å vokse eller gi mer melk.
Det er startet opp å jobbe med indeks på hund og hest. Men her er det ganske vanskelig å få sikre verdier fordi miljøene er så forskjellige og fordi det er vanskelige egenskaper å jobbe med. Likevel kan Indeks/Avslverdi være et godt verktøy som kan hjelpe med å skille mellom arv og miljø på noen egenskaper. Men en avlsverdi vil ikke si alt om et dyr. Der er det viktig at oppdretteren bruker sine egne øyne, kunnskap om arv og genetikk, kunnskap om sin art og hva man faktisk vil ha frem i tillegg til en eventuelt indeks, samt en god dose med sunn fornuft.

Har man et friskt dyr med godt gemytt så er mye gjort, for det er disse egenskapene som er mest påvirkelig av miljøet, men likevel vanskeligst å gjøre noe med i et avlsarbeid. Dyrets kroppsbygning og pelsfarge er det letteste å gjøre noe med i et avlsarbeid fordi genene styrer veldig mye av det. Det er derfor alltid en prioritering man må gjøre og et perfekt dyr vil man ha problemer med å finne.

Det viktigste tenker jeg når man velger avlsdyr er å se på helheten av både mor og far, og kombinasjonen, og tenke at avkommene skal ha et så godt genetisk utgangspunkt som mulig, og så får miljøet ta seg av resten.

Hvordan avle fornuftig i små populasjoner?

Hvordan avle fornuftig i små populasjoner? Dette er et stort spørsmål, og det finnes nok ikke ett fasitsvar, men det finnes noen grunnleggende retningslinjer og tanker man bør gjøre seg om man avler i en liten populasjon.

Jeg skriver dette med å bruke hund som eksempler,  men dette kan overføres til andre arter også.

Skrevet av Maria Kjetså

Hvordan man skal avle fornuftig i SIN rase / populasjon kommer veldig an på hva slags utgangspunkt man har og hvor man vil.

Noen har en sunn liten populasjon, og det viktigste her er å ikke skape seg flere problemer men å beholde den sunnheten man har. Noen har en rase som allerede har skaffet seg mange problemer ved ikke å avle fornuftig tidligere. Da er det ekstra viktig at man setter inn tiltak for å komme tilbake til den sunnheten man ønsker.

I en lukket populasjon der man aldri tar inn nye dyr vil man alltid få innavl og innavlen vil alltid øke fra generasjon til generasjon. Ser man på f.eks alle labradorer i Norge, så er det mulig å importere «friskt blod» fra utlandet og dette vil ikke være en helt lukket populasjon. Men ser man på alle labradorer i verden, så er dette en lukket populasjon der vi mennesker har bestemt at vi ikke skal ha inn noen andre dyr enn de som allerede er registrert.

De fleste fokuserer på hvordan man kan minske innavlen. Men jeg synes egentlig det er viktigere å tenke på hvordan man kan bevare variasjonen innenfor populasjonen.

3070345_orig
Variasjon. Foto: http://ejdio.weebly.com/meiosis.html

Hvis du ser for deg eneggede tvillinger og kloner, så er det eksempler der det ikke finnes noen genetisk variasjon overhode. DNAet er helt likt. MEN likevel vil du se forskjeller hos eneggede tvillinger. De kan ha litt ulik størrelse, og den ene kan bli syk mens den andre er frisk. Dette sier oss at selv når DNAet for to individer er helt likt, vil man fortsatt ha litt forskjeller. Det vil være miljøet som påvirker. Noen ting er mer bestemt av miljø enn andre ting. Øyenfarge, hårfarge, pelsfarge er som regel 100% bestemt av dine gener. Hvor høy du blir er også styrt av gener, men her har det også mye å si hvor mye mat du har tilgang på når du vokser. Har du et godt miljø med god tilgang til mat vil du antakeligvis vokse deg høyere enn om du har et dårlig kosthold i oppveksten. Men potensialet for hvor mye du kan vokse er også bestemt av genene. En Chihuahua vil aldri bli på størrelse med en Labrador uansett hvor mye den spiser som valp.

I naturen er det den nådeløse naturen som velger hvem som får dø og hvem som får leve og lage avkom. Naturlig seleksjon kalles dette. Da er det viktig at dyret har en godt funksjonell kropp, tilpasset miljøet den lever i, og tilpasset at miljøet kan endre seg. I naturen er det viktig at ikke alle dyr er like, fordi man da har mulighet til å tilpasse seg ulike miljøer.

Når menneskene har begynt å blande seg så spiller ikke miljø like stor rolle. Vi bestemmer hvem som får leve basert på helt andre kriterier fordi VI tilbyr miljøet dyrene lever i, og kan tilpasse miljøet for å passe oss og dyrene, i motsetning til å tilpasse oss til miljøet vi lever i.

Vi har også gått så langt vi kan for å fiksere utseendet til dyrene. Noen raser har kanskje bare to-tre farger som er mulig å få frem. Her har vi altså liten genetisk variasjon i kroppsfarge. Men selv alle svarte hunder i en rase vil ha genetisk variasjon for andre ting. Størrelse, immunforsvar, fruktbarhet, gemytt, skjelettbygning, muskelbygning etc.. og det vil være miljøpåvirkninger for de samme egenskapene.

Genetisk variasjon og innavl er tett knyttet sammen. Jo mer innavl jo mindre genetisk variasjon vil det ofte være.

De fleste har fått med seg at man kan regne ut hvor mye «innavl» det er i et dyr via stamtavlen ved å bruke en såkalt innavlskoeffisient/Coefficient of Inbreeding(COI) eller innavlsprosenten som jeg synes er greit å kalle den her. Innavlsprosenten sier altså om hvor mye innavlen har vært tidligere. Innavlsprosententens definisjon er en sannsynlighet for at et nøytralt gen man ikke har drevet seleksjon for, har to kopier fra den samme stamfaren. Grunnen til at man ønsker å vite dette er fordi det finnes mange sykdommer som kun vil komme til syne om man har to kopier av den. En søskenbarnparing gir en innavlsprosent på 6,25%, onkel-niese/tante-nevø gir 12,5%, halvsøsken 25% og helsøsken og far-datter/mor-sønn gir 50%, hvis disse dyrene ikke er i slekt med hverandre fra før av.

Det ikke mulig å si hvilken innavlsprosent som er «trygg» og ikke, men det er ingen tvil om at innavl har en negativ effekt og bør begrenses. Ikke bare på grunn av recessive sykdommer, men også på grunn av noe som heter innavlsdepresjon som skjer i en populasjon med mye innavl og lite genetisk variasjon. Da vil fruktbarheten gå ned, altså dyr som ikke tar seg, aborter, færre avkom i hvert kull osv., man har også sett at innavlsdepresjon kan være grunnlaget for såkalte autoimune lidelser, det gir dårligere immunsystem fordi kroppen ikke klarer å skille mellom sine egne celler og fremmedlegemer i kroppen og kroppen angriper seg selv.

Vi ser at det som betyr mest for «risikoen» for en populasjon er hvor raskt denne innavlen øker fra generasjon til generasjon og ikke nødvendigvis innavlsprosenten i seg selv, fordi innavlsprosenten alltid vil øke i en lukket populasjon uansett hvor flink man er til å passe på den.

Dette kalles Innavlsraten (Rate of Inbreeding) og den sier noe om hvor raskt innavlsprosenten øker fra generasjon til generasjon. Innavlsraten er også nært knyttet opp til Effektiv populasjonsstørrelse (Ne) som mange kanskje har hørt om. Effektiv populasjonsstørrelse veldig enkelt forklart sier noe om hvor stor genetisk variasjon man har vist i antall dyr.

Innavlsraten er større, og den effektive populasjonsstørrelsen er mindre, om man bruker få dyr i avl som får mange avkom etter seg.

Innavlsraten er lavere, og den effektive populasjonsstørrelsen er større, om det er mange dyr som får få avkom etter seg.

Mitt råd er derfor heller å se på antall mødre og fedre hvert år i rasen. Antall hanner og hunner bør være så likt som mulig og kun de aller beste hanndyrene bør brukes på flere kull, men likevel ikke mer enn man må. Sliter en rase med innavl så ville jeg satt «genetisk fremgang» på vent og heller tenkt bevaring av variasjon. Så lenge foreldrene er friske og innenfor rasestandarden ville jeg godkjent enn hund for avl på ett kull. Så kan man kanskje godkjenne for to eller flere hvis hunden utmerker seg på helse eller noe annet rasen «sliter med» så man kan forbedre dette.

Dette fører til at en oppdretter ikke bare må tenke på seg selv og at man skal være den «beste» oppdretteren som kun skal bruke de beste dyra. Fordi alle tenker slik, fører det til at kun noen få dyr faktisk blir brukt i avl. Du kan jo tenke på det slik at alle dyr som IKKE blir brukt i avl er et tap av genetisk variasjon.

Tenk derfor helhetlig,  en god oppdretter er nødvendigvis ikke en god oppdretter fordi man vinner på utstilling, en god oppdretter for meg er en som får frem friske familiedyr og har en god dialog med sine valpekjøpere slik at flest mulig valper får en god oppfølging og eierene får tilstrekkelig med støtte. En god oppdretter for meg jobber for at flest mulig av sine valpekjøpere får et kull etter sin hannhund, eller tør å sette et kull på en middels god tispe som kanskje ikke er etter den mest populære hannhunden.

Dersom flere dyr skal brukes i avl så må man også fire på kravene for hvilke dyr som kan brukes. Det aller viktigste vil selvfølgelig være at dyrene er friske. Har man mulighet bør man også sjekke at dyret ikke bærer noen genetiske sykdommer. Skal man fire på kravene så ville jeg først og fremst firet på kravene for utstilling. For min del tenker jeg at en hund som har vært på èn utstilling og fått godkjent at den ser ut og oppfører seg som den rasen, og ikke har noen alvorlige anatomiske feil, er en fin representant for rasen, og da er det viktigere at hunden er frisk og ikke bærer noen arvelige sykdommer enn hvordan den rangeres i utseendet i forhold til de andre hundene i populasjonen. Er den innafor så er den innafor og man trenger kanskje ikke 3 dommeres meninger om dette. Såpass bør man kunne stole på en dommer.

Frem til nå har jeg snakket om avl i en lukket populasjon. Hunder, katter og hester er såvidt meg bekjent avlet med en lukket stambok. Det vil si at det vil aldri bli tatt inn noen nye dyr som ikke er registrert i registeret allerede.

Men da jeg var yngre var jeg såvidt innom kaninavlsverdenen. Det jeg liker med kaninavl er at hvis du har en kanin som ser ut som en dvergvedder og oppfører seg som en dvergvedder i forhold til rasestandarden, så kan du stille den ut og få den godkjent som en dvergvedder selv om den ikke har kjent avstamning. Det eneste kravet er at den har et individuelt ID-merke. På denne måten kan man få inn nytt blod hvis man ønsker å endre en egenskap, f.eks kanskje du sliter med for korte ører i dvergvedderen din og vil ha lengere ører. Det enkleste ville kanskje vært å finne en dvergvedder med litt lengere ører, men si at alle dvergvedderene hadde for korte ører. Da kan du krysse en dvergvedder med en annen kanin som har lengere ører, som f.eks fransk vedder. Og så kan man tilbakekrysse mot dvergvedder i noen generasjoner men ta vare på de som; 1. ser mest ut som en dvergvedder (mindre kroppstørrelse, riktig kroppsfasong), og 2. Har litt lengere ører. Etterhvert vil man kanskje få en kanin som ser ut som en dvergvedder men kanskje har den litt lengere ører enn det som var tidligere, men fortsatt innenfor rasestandarden.

I dette tilfellet hadde den originale dvergvedderpopulasjonen ikke nok genetisk variasjon for å kunne få frem disse lange ørene. ALLE hadde korte ører. Dette kan overføres til andre egenskaper også, som f.eks sykdommer og farger.

Lundehunden er den første til å innse at de dessverre ikke hadde nok variasjon igjen for å få opp fruktbarheten og avle bort IL (Intestinal lymfangiektasi), som er tett knyttet opp mot immunforsvaret, og har satt igang et krysningsprosjekt for å få tilbake genetisk variasjon hos lundehunden som forhåpentligvis vil gi en sunnere rase på sikt 🙂

I følge denne artikkelen om genetisk variasjon i Doberman Pinscher så haster det med å få på plass noe liknende for Dobermannen også. Det viser seg at genene som gir ulikt immunforsvar har så liten genetisk variasjon at det rett og slett ikke er noe igjen å velge mellom. I Dobermannens tilfelle skjer det ved at hunden plutselig faller om død uten forvarsel. For Lundehunden er det ihvertfall mulig for hundene å leve med IL ved hjelp av diett og medisiner. Dobermannen er rett og slett «avlet inn i et hjørne» og har vansker for å komme ut av det.

Dette er to eksempler der man rett og slett har mistet den genetiske variasjonen, og jeg tror flere raser har begynt å nærme seg denne terskelen og hadde hatt godt av å få inn litt friskt blod i linjene sine.

Så lenge de hundene som blir tatt inn ser og oppfører seg som en hund beskrevet av rasestandarden så vil det i mitt hode være den rasen.

«When I see a bird that walks like a duck and swims like a duck and quacks like a duck, I call that bird a duck.» – James Whitcomb Riley

For hva er egentlig en rase?

«A breed is a breed if enough people say it is.» – K. Hammond

En rase er et menneskeskapt begrep. Vi mennesker har derfor også muligheten til å endre vår definisjon av en rase. Vi kan si at en hund er en spesiell rase hvis den følger en viss beskrivelse som er laget av mennesker, og hunden har vært på utstilling og fått godkjent at den ser ut som, oppfører seg og beveger seg som den rasen. Vi kan også bestemme oss for å endre på denne rasestandarden slik at den kan inkludere mer variasjon enn det den gjør i dag.

Når det er sagt så er det heldigvis ikke så ille for alle hunderaser. Noen hunderaser har en liten populasjon, men relativt få genetiske sykdommer eller lite problemer med fruktbarhet og kullstørrelse. I de tilfellene så vil det kanskje være nok å tenke bevisst på dette med innavl, antall foreldredyr og bevaring av genetisk variasjon slik at innavlsraten i populasjonen holder seg stabil.

Uansett hva slags rase man har så er det viktig at man kan tenke helhetlig og samarbeide med de andre oppdretterne framfor å konkurrere mot hverandre om hvilke dyr som er «best», for alle dyr er «best» på hver sin måte. Den ene er best til å finne premier på utstilling, mens den andre er best fordi den har et fantastisk gemytt eller aldri har vært syk. Vi ønsker jo alle det samme; friske, raske og flotte hunder av den rasen vil elsker så mye 🙂 Og om den rasen vil elsker så mye kan variere litt mer fra hund til hund, er det så farlig?

«The beauty of the cosmos derives not only from unity in variety but also from variety in unity.»

– Fra «The Name of The Rose» av Umberto Eco (oversatt av William Weaver)